Laiholh, språket hakha chin, kommer fra fjellene i det vestlige Myanmar. Alfabetet ble skrevet ned av misjonærer, de fleste som snakker det, er kristne, og mange av dem går i dag i kirken langt hjemmefra: i Malaysia, i USA, i Australia og rundt om i Europa. For dem er gudstjenesten på eget språk ofte det ene stedet i uken som fortsatt høres ut som hjemme.
Ett klart ja og to klare nei. Alle tre er verdt å kjenne før søndag.
Nei. En taler kan ikke preke på hakha chin og få salen til å følge med. Talen kommer fra scenen på et av de talte språkene, og hakha chin er et av språkene den kommer frem på.
Nei. Hakha chin er et tekstspråk her. Gjesten deres følger talen på telefonskjermen i stedet for i en ørepropp, mens salen fortsetter på sitt eget språk.
Ja. Hver setning i talen på laiholh, på en telefon eller på storskjermen, et øyeblikk etter at den er sagt.
Flere sider i denne delen viser ekte setninger fra vårt eget system. Vi publiserer eksempellinjer først når noen med språket som morsmål har lest dem, og for hakha chin har det ikke skjedd ennå. Hvis dere leser hakha chin, tar vi gjerne imot hjelpen deres.
Fra slutten av 1980-tallet, og i langt større tall etter årtusenskiftet, forlot mange chin-folk Myanmar på grunn av forfølgelse og konflikt. De fleste kom først til Malaysia eller India, ofte i flere år, og ble derfra gjenbosatt i USA, Australia, Canada og flere europeiske land, blant dem Danmark og Norge.
Uansett hvor de slo seg ned, var det første som dukket opp sjelden en butikk eller en klubb. Det var en kirke. Chin-menigheter samles i leide saler og lånte kirkerom, ofte i samme bygning som en lokal kirke søndag ettermiddag, og de holder lange gudstjenester med kor, vitnesbyrd og preken på sitt eget språk.
Det gjør chin-miljøer uvanlig kirkesentrerte, og samtidig lette for en vertskirke å overse, fordi de klarer seg så godt selv. Når en chin-familie besøker gudstjenesten deres, har de valgt å komme, og de kjenner kirken godt fra før.
Hakha chin ble snakket i generasjoner før noen skrev det ned, og måten det ble skrevet ned på, preger fortsatt hvordan kirkene bruker det.
På slutten av attenhundretallet kom amerikanske baptistmisjonærer til Hakha og fant en måte å skrive laiholh på med det latinske alfabetet. Skoler, salmer og Bibelen fulgte i den skrivemåten.
For mange chin-familier var den første boken i huset en bibel eller en salmebok. Å lære å lese laiholh og å gå i kirken hørte sammen, og derfor ligger kirkens ord så nær midten av skriftspråket.
Som mange språk i regionen bruker hakha chin tone for å skille ord fra hverandre, og vanlig rettskriving utelater den stort sett. En stø leser fyller den inn ut fra sammenhengen uten å merke det. Den som fortsatt lærer å lese, har det vanskeligere med en undertekst.
Chin er navnet på et folk og en delstat, ikke på ett enkelt språk. I Chin-staten og nabotraktene finnes det mange beslektede chin-språk, blant dem hakha, falam, tedim, matu og mizo, og de som snakker dem, forstår ikke alltid hverandre lett.
Det vi tilbyr, er hakha chin. Det har lenge fungert som felles språk for kirke og skole i mange chin-miljøer, så mange som vokste opp med et annet chin-språk, leser det. Mange er ikke alle.
Mange voksne chin-folk gikk på skole på burmesisk og leser det godt. Når laiholh ikke er det noen ventet, kan burmesisk se ut som det praktiske valget. Tenk dere om to ganger før dere tar det valget for dem.
For mange chin-folk er burmesisk språket til staten de forlot, og til klasserommet der deres eget språk ikke ble undervist, og i noen familier bærer det med seg svært tunge minner. Andre bruker det uten å tenke over det. Begge reaksjonene er ekte, og det finnes ingen måte å se utenfra hvilken av dem dere står overfor.
Så tilby burmesisk som et alternativ, aldri som det opplagte svaret, og la personen selv bestemme. En gjest som velger burmesisk, er helt greit. En gjest som en velmenende kirkevert i det stille setter på burmesisk, sier kanskje ingenting, og kommer kanskje ikke tilbake.
Tre små ting som gjør forskjellen.
Chin-kristne kommer for det meste fra lange baptist- og pinsetradisjoner. De vil kjenne igjen formen på gudstjenesten deres, mange av sangene på melodien og bibelstedene på kapittel og vers.
De peker et telefonkamera mot koden deres og velger hakha chin. Ingenting å installere, ingen konto. Undertekstene begynner med neste setning fra scenen.
Hvis dere vet hvilken bibeltekst som skal leses, del henvisningen før gudstjenesten. Mange chin-kristne har med seg en bibel på laiholh, på papir eller på telefonen, og å lese teksten i sin egen bibel ved siden av undertekstene faller helt naturlig.
Ikke med MulingStream. Hakha chin er et språk gjestene leser, så selve talen må komme fra scenen på et av de talte språkene. Hvis en chin-pastor preker på engelsk, burmesisk eller deres eget språk, følger undertekster på hakha chin hver setning.
Noen ganger svært godt, noen ganger ikke i det hele tatt. Mange leser hakha fordi det lenge har vært brukt i kirke og skole i chin-miljøene, men språkene er forskjellige. Spør dem, og ha engelsk eller et annet språk de leser, som andrevalg.
Ikke på hakha chin, som er et tekstspråk her. En gjest som heller vil lytte, kan velge et språk de forstår som har en stemme, for eksempel burmesisk eller engelsk.
Ja. Hakha chin skrives med det latinske alfabetet, så det trenger ingen spesielle skrifttyper og vises rent på en prosjektor eller en TV.
Språkene en chin-gjest kanskje også leser, og de andre sidene i denne delen.
Eller åpne hele listen over 200+ og sjekk de tre kolonnene for språkene salen deres faktisk trenger.
Ingenting å installere, ikke noe kort, og gjestene deres trenger ikke annet enn telefonen de allerede har i lommen.