Andrew Murray
Andrew Murray preker over Akabs ord til Ben-Hadad og ber de troende om å gi seg helt hen til Gud. Han viser at Gud krever overgivelsen, virker den i den troende, tar imot den og så bevarer den. Talen slutter med en oppfordring til å bekjenne kirkens svakhet og til å stole på Kristus for et liv i full samfunn med ham.
Og Ben-Hadad, kongen av Syria, samlet hele sin hær, og det var to og tretti konger med ham, og hester og vogner. Og han drog opp og beleiret Samaria og stred mot det. Og han sendte bud til Akab, kongen av Israel, inn i byen og lot si til ham: Så sier Ben-Hadad: Ditt sølv og ditt gull er mitt, og dine hustruer og dine barn, de beste, er mine. Og kongen av Israel svarte og sa: Som du sier, min herre konge, jeg er din og alt det jeg har. 1 Kongebok 20,1-4.
Det Ben-Hadad forlangte, var absolutt overgivelse, og det Akab ga, var det som ble forlangt av ham: absolutt overgivelse. Jeg vil bruke disse ordene, «Som du sier, min herre konge, jeg er din og alt det jeg har», som ordene for den absolutte overgivelsen som hvert Guds barn bør gi seg hen til sin Far med. Vi har hørt det før, men vi trenger å høre det helt bestemt: betingelsen for Guds velsignelse er at vi overgir alt i hans hender. Lov Gud! Hvis våre hjerter er villige til det, er det ingen grense for hva Gud vil gjøre for oss og for den velsignelsen Gud vil gi.
Absolutt overgivelse: la meg fortelle dere hvor jeg fikk disse ordene. Jeg har brukt dem ofte selv, og dere har hørt dem utallige ganger. Men en gang i Skottland var jeg i et selskap der vi snakket om Kristi kirkes tilstand og om hva kirkens og de troendes største behov er. I selskapet var det en gudfryktig arbeider som har mye med opplæring av medarbeidere å gjøre, og jeg spurte ham hva han ville si er kirkens største behov, og hvilket budskap som burde forkynnes. Han svarte helt stille og enkelt og bestemt:
«Absolutt overgivelse til Gud er det ene nødvendige.»
Ordene grep meg som aldri før. Og denne mannen begynte å fortelle hvordan han hos de medarbeiderne han har å gjøre med, finner at når de er rettledende på dette punktet, er de villige til å la seg lære og hjelpe, selv om de skulle være tilbakestående, og de blir alltid bedre. De andre, som ikke står fast der, går derimot ofte tilbake og forlater arbeidet. Betingelsen for å få Guds fulle velsignelse er absolutt overgivelse til ham.
Og nå ønsker jeg ved Guds nåde å gi dere dette budskapet: at deres Gud i himmelen svarer på de bønnene dere har bedt om velsignelse over dere selv og over dem som er omkring dere, med dette ene kravet: Er dere villige til å gi dere helt og fullt hen i hans hender? Hva skal vårt svar være? Gud vet at det er hundrevis av hjerter som har sagt det, og det er hundrevis til som lengter etter å si det, men knapt våger det. Og det er hjerter som har sagt det, men som likevel har sviktet ynkelig, og som føler seg dømt fordi de ikke fant hemmeligheten ved kraften til å leve det livet. Måtte Gud ha et ord til alle!
La meg først si,
GUD KREVER DET AV OSS.
Ja, det har sin grunn i selve Guds natur.
Gud kan ikke gjøre noe annet. Hvem er Gud? Han er livets kilde, den eneste kilden til væren og kraft og godhet, og i hele universet finnes det intet godt uten det Gud virker. Gud har skapt solen og månen og stjernene og blomstene og trærne og gresset, og er de ikke alle absolutt overgitt til Gud? Lar de ikke Gud virke i seg akkurat det han vil? Når Gud kler liljen med sin skjønnhet, er den da ikke gitt hen, overgitt, overlatt til Gud mens han virker sin skjønnhet i den? Og Guds forløste barn, å, kan dere tro at Gud kan utføre sitt verk hvis bare halvparten eller en del av dem er overgitt? Gud kan ikke det. Gud er liv og kjærlighet og velsignelse og kraft og uendelig skjønnhet, og Gud gleder seg til å gi seg selv til hvert barn som er rede til å ta imot ham. Men akk, denne ene mangelen på absolutt overgivelse er nettopp det som hindrer Gud. Og nå kommer han, og som Gud krever han den.
Dere vet fra dagliglivet hva absolutt overgivelse er. Dere vet at alt må gis hen til sitt bestemte formål og sin bestemte tjeneste. Jeg har en penn i lommen, og den pennen er absolutt overgitt til det ene arbeidet å skrive, og den må være absolutt overgitt til hånden min hvis jeg skal skrive ordentlig med den. Hvis en annen holder den delvis, kan jeg ikke skrive ordentlig. Denne frakken er helt og fullt gitt meg for å dekke kroppen min. Denne bygningen er helt og holdent gitt hen til gudstjenester. Og nå, venter dere at Gud kan utføre sitt verk hver dag og hver time i ditt udødelige vesen, i den guddommelige natur dere har fått ved gjenfødelsen, med mindre dere er helt overgitt til ham? Gud kan ikke.
Salomos tempel var absolutt overgitt til Gud da det ble viet til ham. Og hver og en av oss er et Guds tempel, hvor Gud vil bo og virke mektig på én betingelse: absolutt overgivelse til ham. Gud krever det, Gud er det verd, og uten det kan Gud ikke utføre sitt velsignede verk i oss.
Men for det andre krever Gud det ikke bare, men
GUD VIL SELV VIRKE DET.
Jeg er sikker på at det er mange hjerter som sier: «Å, men den absolutte overgivelsen innebærer så mye!» Noen sier: «Jeg har vært gjennom så mye prøvelse og lidelse, og det er så mye av selvlivet igjen, og jeg tør ikke se i øynene at jeg skal gi det helt opp, for jeg vet at det vil volde så mye vanskeligheter og smerte.»
Dessverre, dessverre at Guds barn har slike tanker om ham, slike grusomme tanker. Å, jeg kommer til dere med et budskap, dere som er redde og engstelige. Gud ber dere ikke gi den fullkomne overgivelsen i egen kraft eller ved viljens styrke. Gud er villig til å virke den i dere. Leser vi ikke: «Det er Gud som virker i oss både å ville og å gjøre, etter sitt gode behag»? Og det er dette vi bør søke: å gå ned på ansiktet for Gud, til våre hjerter lærer å tro at den evige Gud selv vil komme inn for å drive ut det som er galt, for å overvinne det onde og for å virke det som er til behag for ham. Gud selv vil virke det i dere.
Se på mennene i Det gamle testamente, som Abraham. Tror dere det var tilfeldig at Gud fant denne mannen, de troendes far og
Guds venn, og at det var Abraham selv, uavhengig av Gud, som hadde slik tro og slik lydighet og slik hengivenhet? Dere vet at det ikke er slik. Gud reiste ham opp og laget ham til et redskap for sin ære.
Sa ikke Gud til farao: «Nettopp til dette har jeg reist deg opp, for at jeg skulle vise min makt på deg»?
Og hvis Gud sa det om ham, vil ikke Gud langt heller si det om hvert av sine barn?
Å, jeg vil oppmuntre dere, og jeg vil at dere skal kaste all frykt bort. Kom med det svake ønsket, og hvis dere frykter og sier: «Å, mitt ønske er ikke sterkt nok, jeg er ikke villig til alt som kan komme, jeg føler meg ikke dristig nok til å si at jeg kan overvinne alt», så ber jeg dere: lær å kjenne og stole på deres Gud nå. Si: «Min Gud, jeg er villig til at du gjør meg villig.» Hvis det er noe som holder dere tilbake, eller et offer dere er redde for å bringe, så kom til Gud nå og se hvor nådig deres Gud er, og vær ikke redde for at han vil kreve av dere det han ikke vil gi.
Gud kommer og tilbyr seg å virke denne absolutte overgivelsen i dere. All denne søken og sulten og lengselen i deres hjerter, dem sier jeg dere er den guddommelige magnetens dragning, Kristus Jesus. Han levde et liv i absolutt overgivelse, han har tatt dere i eie. Han bor i deres hjerte ved sin Hellige ånd. Dere har hindret og hindret ham forferdelig, men han ønsker å hjelpe dere til å ta tak i ham helt og fullt. Og han kommer og drar dere nå ved sitt budskap og sine ord. Vil dere ikke komme og stole på at Gud virker i dere den absolutte overgivelsen til
seg selv? Ja, lovet være Gud, han kan gjøre det, og han vil gjøre det.
Den tredje tanken. Gud krever den ikke bare og virker den, men
GUD TAR IMOT DEN NÅR VI BRINGER DEN TIL HAM.
Gud virker den i vårt hjertes skjulte dyp, Gud driver oss ved sin Hellige ånds skjulte kraft til å komme og uttale den, og vi må bringe og overgi til ham denne absolutte overgivelsen. Men husk at når dere kommer og bringer Gud denne absolutte overgivelsen, kan den, så langt følelsene og bevisstheten deres rekker, være noe høyst ufullkomment, og dere kan tvile og nøle og si:
«Er den absolutt?»
Men å, husk at det en gang var en mann som Kristus hadde sagt til:
«Kan du tro, så er alt mulig for den som tror.»
Og hans hjerte var redd, og han ropte ut:
«Herre, jeg tror, hjelp min vantro.»
Det var en tro som seiret over djevelen, og den onde ånd ble drevet ut. Og hvis dere kommer og sier: «Herre, jeg gir meg hen i absolutt overgivelse til min Gud», selv om det skjer med et skjelvende hjerte og med bevisstheten: «Jeg kjenner ikke kraften, jeg kjenner ikke bestemtheten, jeg kjenner ikke visshet», så vil det lykkes. Vær ikke redde, men kom nettopp som dere er, og selv midt i deres skjelving vil Den hellige ånds kraft virke.
Har dere ennå ikke lært den lekse at Den hellige ånd virker med veldig kraft mens alt ser svakt ut fra menneskets side? Se på Herren Jesus Kristus i Getsemane. Vi leser at han «ved den evige ånd» ofret seg selv til Gud. Guds allmektige Ånd satte ham i stand til å gjøre det. Og likevel, for en angst og frykt og dyp sorg som kom over ham, og hvordan han ba! Utvendig kan du ikke se noe tegn på Åndens veldige kraft, men Guds Ånd var der. Og slik skal også dere, mens dere er svake og kjemper og skjelver, i tro på Guds Ånds skjulte verk ikke frykte, men gi dere hen.
Og når dere gir dere hen i absolutt overgivelse, la det skje i troen på at Gud nå tar imot den. Det er det store punktet, og det er det vi så ofte går glipp av: at de troende på denne måten er opptatt av Gud i dette spørsmålet om overgivelse. Jeg ber dere, vær opptatt av Gud. Vi trenger alle å få hjelp, så Gud blir klarere for oss i vårt daglige liv, så Gud får den rette plassen og blir «alt i alle». Og hvis vi skal ha det gjennom livet, la oss begynne nå og se bort fra oss selv og se opp til Gud. La hver og en tro, mens jeg, en stakkars mark på jorden og et skjelvende Guds barn, full av svikt og synd og frykt, bøyer meg her, og ingen vet hva som foregår i mitt hjerte, og mens jeg i enkelhet sier: Gud, jeg tar imot dine vilkår, jeg har bedt om velsignelse over meg selv og andre, jeg har godtatt dine vilkår om absolutt overgivelse. Mens deres hjerte sier det i dyp stillhet, så husk at det er en Gud til stede som tar vare på det og skriver det opp i sin bok, og det er en Gud til stede som i selve det øyeblikket tar dere i eie. Dere føler det kanskje ikke, dere innser det kanskje ikke, men Gud tar eiendomsretten hvis dere vil stole på ham.
En fjerde tanke. Gud krever den ikke bare, og virker den, og tar imot den når jeg bringer den, men
GUD BEVARER DEN.
Det er den store vanskeligheten for mange. Folk sier: «Jeg har ofte blitt rørt på et møte eller en konferanse, og jeg har innviet meg til Gud, men det har gått over. Jeg vet at det kan vare en uke eller en måned, men så visner det bort, og etter en tid er alt borte.»
Men hør! Det er fordi dere ikke tror det jeg nå skal si og minne dere om. Når Gud har begynt verket med absolutt overgivelse i dere, og når Gud har tatt imot deres overgivelse, da holder Gud seg bundet til å ta vare på den og bevare den. Vil dere tro det?
I dette med overgivelsen er det to, Gud og jeg: jeg en mark, Gud den evige og allmektige Jehova. Mark, vil du være redd for å betro deg til denne mektige Gud nå? Gud er villig. Tror dere ikke at han kan bevare dere stadig, dag for dag og øyeblikk for øyeblikk?
Øyeblikk for øyeblikk blir jeg holdt i hans kjærlighet; øyeblikk for øyeblikk har jeg liv ovenfra.
Hvis Gud lar solen skinne på dere øyeblikk for øyeblikk, uten opphold, vil da ikke Gud la sitt liv skinne på dere i hvert øyeblikk? Og hvorfor har dere ikke opplevd det? Fordi dere ikke har stolt på Gud for det, og fordi dere ikke gir dere absolutt hen til Gud i den tilliten.
Et liv i absolutt overgivelse har sine vanskeligheter. Det nekter jeg ikke for. Ja, det har noe langt mer enn vanskeligheter: det er et liv som for mennesker er helt umulig. Men ved Guds nåde, ved Guds kraft, ved Den hellige ånds kraft som bor i oss, er det et liv vi er bestemt til, og et liv som er mulig for oss, lov Gud! La oss tro at Gud vil bevare det.
Noen av dere leste nylig ordene til den gamle hellige mannen som på sin nittiårsdag fortalte om all Guds godhet mot ham. Jeg mener George Müller. Hva sa han at han mente var hemmeligheten bak sin lykke og bak all den velsignelsen Gud hadde gitt ham? Han sa at han mente det var to grunner. Den ene var at han ved nåden hadde fått kraft til å bevare en god samvittighet for Gud dag for dag. Den andre var at han elsket Guds ord. Å ja, en god samvittighet i oppriktig lydighet mot Gud dag for dag, og samfunn med Gud hver dag i hans ord og i bønn: det er et liv i absolutt overgivelse.
Et slikt liv har to sider: på den ene siden absolutt overgivelse til å gjøre det Gud vil at du skal gjøre, på den andre siden til å la Gud virke det han vil gjøre.
Først, å gjøre det Gud vil at du skal gjøre.
Gi dere helt og fullt hen til Guds vilje. Dere kjenner noe til den viljen, ikke nok, langt fra alt. Men si helt og fullt til Herren Gud: «Ved din nåde ønsker jeg å gjøre din vilje i alt, hvert øyeblikk av hver dag.» Si: «Herre Gud, ikke et ord på min tunge uten til din ære, ikke en bevegelse av mitt sinn uten til din ære, ikke en følelse av kjærlighet eller hat i mitt hjerte uten til din ære og etter din velsignede vilje.»
Noen sier: «Tror du at det er mulig?»
Jeg spør: Hva har Gud lovet dere, og hva kan Gud ikke gjøre for å fylle et kar som er absolutt overgitt til ham? Å, Gud vil velsigne dere på en måte som er langt mer enn dere venter. Fra evighet av har ingen hørt og intet øre oppfattet, og intet øye har sett hva Gud har gjort ferdig for dem som venter på ham. Gud har gjort ferdig ting som aldri er hørt, ting dere aldri kan tenke dere, velsignelser som er langt mer underfulle enn dere kan forestille dere, mektigere enn dere kan fatte. De er guddommelige velsignelser. Å, si nå:
«Jeg gir meg helt og fullt hen til Gud, til hans vilje, for å gjøre bare det Gud vil.»
Det er Gud som vil sette dere i stand til å gjennomføre overgivelsen.
Og på den andre siden, kom og si: «Jeg gir meg helt og fullt hen til Gud, for å la ham virke i meg å ville og å gjøre etter sitt gode behag, slik han har lovet å gjøre.»
Ja, den levende Gud vil virke i sine barn på en måte vi ikke kan forstå, men som Guds ord har åpenbart, og han vil virke i oss hvert øyeblikk av dagen. Gud er villig til å bevare vårt liv. La bare vår absolutte overgivelse være en enkel, barnlig og grenseløs tillit.
Den siste tanken. Denne absolutte overgivelsen til Gud
VIL VELSIGNE OSS UNDERFULLT.
Det Akab sa til sin fiende, kong Ben-Hadad: «Som du sier, min herre konge, jeg er din og alt det jeg har», skal ikke vi si det til vår Gud og kjærlige Far? Hvis vi sier det, vil Guds velsignelse komme over oss. Gud vil at vi skal være skilt fra verden, vi er kalt til å gå ut fra verden som hater Gud. Gå ut for Gud og si: «Herre, hva som helst for deg.» Hvis dere sier det i bønn og taler det inn i Guds øre, vil han ta imot det, og han vil lære dere hva det betyr.
Jeg sier igjen: Gud vil velsigne dere. Dere har bedt om velsignelse. Men husk at det må være absolutt overgivelse. Ved hvert tebord ser dere det. Hvorfor helles teen i den koppen? Fordi den er tom og gitt hen til teen. Men putt blekk eller eddik eller vin i den, og vil de da helle te i karet? Og kan Gud fylle dere, kan Gud velsigne dere hvis dere ikke er absolutt overgitt til ham? Det kan han ikke. La oss tro at Gud har underfulle velsignelser til oss, hvis vi bare vil reise oss for Gud og si, om enn med en skjelvende vilje, så med et troende hjerte:
«Gud, jeg tar imot dine krav. Jeg er din og alt det jeg har. Absolutt overgivelse er det min sjel gir deg ved guddommelig nåde.»
Dere har kanskje ikke så sterke og klare følelser av befrielse som dere gjerne ville ha, men ydmyk dere for hans åsyn og erkjenn at dere har bedrøvet Den hellige ånd ved egenvilje, selvtillit og egen anstrengelse. Bøy dere ydmykt for ham i bekjennelse av det, og be ham knuse hjertet og føre dere ned i støvet for sitt åsyn. Ta så, mens dere bøyer dere for ham, imot Guds lære om at i vårt kjød «bor det ikke noe godt», og at ingenting kan hjelpe dere uten et annet liv som må komme inn. Dere må fornekte selvet én gang for alle. Å fornekte selvet må hvert øyeblikk være kraften i livet deres, og da vil Kristus komme inn og ta dere i eie.
Når ble Peter frelst fra seg selv? Når ble forandringen fullbrakt? Forandringen begynte med at Peter gråt, og Den hellige ånd kom ned og fylte hans hjerte.
Gud Faderen elsker å gi oss Åndens kraft. Vi har Guds Ånd boende i oss. Vi kommer til Gud og bekjenner det og priser Gud for det, og likevel bekjenner vi hvordan vi har bedrøvet Ånden. Og så bøyer vi våre knær for Faderen og ber at han vil styrke oss med all kraft ved Ånden i det indre menneske, og at han vil fylle oss med sin veldige kraft. Og når Ånden åpenbarer Kristus for oss, kommer Kristus for å bo i våre hjerter for alltid, og selvlivet blir drevet ut.
La oss bøye oss for Gud i fornedrelse og i denne fornedrelsen bekjenne for ham hele kirkens tilstand. Ingen ord kan beskrive den sørgelige tilstanden til Kristi kirke på jorden. Jeg skulle ønske jeg hadde ord for å si det jeg noen ganger føler om den. Tenk bare på de kristne omkring dere. Jeg snakker ikke om kristne i navnet, eller om kristne i bekjennelsen alene, men jeg snakker om hundrevis og tusenvis av ærlige, alvorlige kristne som ikke lever et liv i Guds kraft eller til hans ære. Så liten kraft, så liten hengivenhet og innvielse til Gud, så liten forståelse av sannheten at en kristen er et menneske som er helt overgitt til Guds vilje! Å, vi trenger å bekjenne synden hos Guds folk omkring oss og å ydmyke oss. Vi er lemmer på det sykelige legemet, og legemets sykelighet vil hindre oss og bryte oss ned, med mindre vi kommer til Gud og i bekjennelse skiller oss fra fellesskapet med verdslighet og kulde mot hverandre, med mindre vi gir oss hen til å være helt og fullt for Gud.
Hvor mye kristent arbeid blir gjort i kjødets ånd og i selvets kraft! Hvor mye arbeid dag for dag der menneskelig energi, vår vilje og våre tanker om arbeidet, stadig kommer til syne, og der det er så lite ventetid på Gud og på Den hellige ånds kraft! La oss bekjenne det. Men mens vi bekjenner kirkens tilstand og svakheten og syndigheten i arbeidet for Gud blant oss, la oss komme tilbake til oss selv. Hvem er det som virkelig lengter etter å bli frigjort fra selvlivets makt, som virkelig erkjenner at det er selvets og kjødets makt, og som er villig til å legge alt for Kristi føtter? Det finnes frigjøring.
Jeg hørte om en som hadde vært en alvorlig kristen, og som talte om den «grusomme» tanken om atskillelse og død. Men dere tenker vel ikke det? Hva skal vi tenke om atskillelse og død? Dette: døden var veien til herligheten for Kristus. For den glede som lå foran ham, led han korset. Korset var fødestedet for hans evige herlighet. Elsker dere Kristus? Lengter dere etter å være i Kristus, og ikke lik ham? La døden være det mest ønskelige på jorden for dere, døden for selvet og samfunn med Kristus. Atskillelse: synes dere det er hardt å bli kalt til å være helt fri fra verden, og ved denne atskillelsen å bli forenet med Gud og hans kjærlighet, ved atskillelsen å bli gjort rede til å leve og vandre med Gud hver dag? Visst bør man si:
«Hva som helst som fører meg til atskillelse, til død, for et liv i fullt samfunn med Gud og Kristus.»
Å! Kom og legg dette selvlivet og kjødslivet for Jesu føtter. Stol så på ham. Plag dere ikke med å forsøke å forstå alt om det, men kom i levende tro på at Kristus vil komme inn i dere med sin døds kraft og sitt livs kraft, og da vil Den hellige ånd føre hele Kristus, den korsfestede Kristus og den oppstandne Kristus som lever i herlighet, inn i deres hjerte.