«Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.» Ved starten av et nytt år ser vi på hva Bibelen sier om å ta imot den fremmede, fra 3 Mosebok til Matteus, og hvordan en velkomst kan se ut en vanlig søndag når gjesten ikke snakker språket.
I går, 6. januar, feiret mange kirker helligtrekongersdag: vismennene fra Østen, utlendinger som hadde reist langt, kom til Betlehem for å tilbe barnet. Blant de aller første Matteus forteller oss kom til Jesus, var mennesker fra et annet land, som snakket et annet språk.
Et nytt år bringer ofte nye ansikter inn i en menighet. Derfor virker det som en god uke til å dvele ved hva Skriften sier om den fremmede, og om å ta imot.
I Matteus 25 beskriver Jesus dagen da folkeslagene samles foran Kongen, og Han nevner det som ble gjort for Ham:
For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.
De som får ros, blir overrasket. De husker ikke at de tjente Kongen. Og Han svarer: «Sannelig, jeg sier dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, det gjorde dere mot meg.» (Matteus 25,40, Bibel 2011)
Det er noe svært hverdagslig ved den listen. Mat, noe å drikke, en velkomst. Ingenting av det krever et program eller et budsjett. Det er den typen ting som skjer ved en dør, ved et bord, i en samtale etter gudstjenesten.
Budet er mye eldre enn Matteus. I loven som ble gitt til Israel, sier Gud:
Innflytteren som bor hos dere, skal dere regne som en innfødt blant dere. Du skal elske ham som deg selv, for dere var selv innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud.
Legg merke til grunnen Gud gir. Ikke fordi den fremmede er nyttig, eller fortjener det, eller en dag vil bli som alle andre. Men fordi Israel husker hvordan det var å være den fremmede. 5 Mosebok sier det igjen: «Også dere skal elske innflytteren, for dere var selv innflyttere i Egypt.» (5 Mosebok 10,19, Bibel 2011)
Mange av oss har vårt eget minne om det. Den første uken i et nytt land. Den første gudstjenesten på et språk vi ennå ikke kunne. Å stå med en kaffekopp etterpå, smile og forstå ett ord av fem.
Ruts bok dreier seg om et øyeblikk av velkomst. Rut, en moabittisk kvinne i Betlehem, går for å sanke aks på en fremmed manns åker, og Boas taler vennlig til henne. Hun kaster seg ned med ansiktet mot jorden og spør: «Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, så du legger merke til meg, enda jeg er en fremmed?» (Rut 2,10, Bibel 2011)
Det spørsmålet, «så du legger merke til meg», er kjernen. De fleste fremmede ber ikke om mye. De merker veldig fort om noen har lagt merke til dem.
I mange menigheter er velkomsten ved døren varm og ekte. Vanskeligheten kommer noen minutter senere, når gudstjenesten begynner og alt er på et språk gjesten bare halvveis forstår. De er i rommet, men de er ikke helt en del av det.
Her er noen små ting menigheter gjør, ingen av dem dyre:
Lær deg gjestens navn, og si det riktig. Spør to ganger hvis du må. Det betyr mer enn nesten noe annet.
Sett deg sammen med dem. En gjest som sitter alene bakerst, går alene når det er slutt.
Ha en bibel på deres språk. En bibel ved velkomstbordet på språkene gjestene deres snakker, lar dem følge med i lesningene.
Si én setning på deres språk. En hilsen, en velsignelse til slutt. Det forteller dem at de var ventet.
Inviter dem tilbake, personlig. Ikke en kunngjøring. Et menneske.
Vi begynte å lage MulingStream på grunn av én gjest i én menighet som ikke kunne følge prekenen. Det lar en gjest følge hele gudstjenesten på sitt eget språk, live, på telefonen de allerede har i hånden, uten noe å installere og uten at noen trenger å vite det på forhånd.
De kan lytte med ørepropper eller lese oversettelsen som tekst, noe som hjelper både gjesten som hører dårlig og den som leser raskere enn de lytter. Du kan lese mer om gjestens side under slik fungerer det for lyttere.
Det er én måte å si «vi så deg» på. Det erstatter ikke håndtrykket, navnet, kaffen og invitasjonen tilbake. Det betyr bare at velkomsten ikke stopper når prekenen begynner.
Og det fungerer for gjesten ingen hadde planlagt for. En menighet kan ikke vite hvilken søndag noen kommer inn fra Eritrea eller Iran eller Venezuela. Når gjesten kan velge sitt eget språk på sin egen telefon, trenger ikke menigheten å vite det. Den trenger bare å være klar.
«Glem ikke gjestfriheten! For på den måten har noen hatt engler som gjester uten å vite det.» (Hebreerne 13,2, Bibel 2011)
Vi vet ikke hvem som kommer inn i kirkene våre i år. Kanskje noen langveisfra, som har reist en lang vei slik vismennene gjorde. Hvem de enn er, måtte de finne en menighet som legger merke til dem, og måtte menigheten deres få et velsignet nytt år.
Fortell oss om menigheten og språkene gjestene deres har med seg. Vi svarer på hver melding selv.