Søndag 24. mai feirer kirken pinse. Før prekenen om Ånden og ilden finnes det en detalj i Apostlenes gjerninger 2 som er lett å lese forbi: Gud talte til hver eneste person i rommet på det språket de vokste opp med. Noen tanker til uken før pinse.
Søndag 24. mai feirer kirker over hele verden pinse.
De fleste av oss kjenner hovedtrekkene i fortellingen: disiplene samlet på ett sted, en lyd som av et kraftig vindstød, tunger som av ild, Peter som reiser seg for å preke. Midt i den finnes det en detalj som er lett å lese forbi, og det er den vi stadig vender tilbake til.
«Da pinsedagen kom, var de alle samlet på ett sted.» (Apg 2,1, Bibel 2011)
Så kom Ånden, og «de ble alle fylt av Den hellige ånd og begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å tale.» (Apg 2,4, Bibel 2011)
Lukas forteller oss hvem som var i byen den dagen: «Nå bodde det i Jerusalem fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. Da lyden hørtes, strømmet folk sammen, og de ble forvirret, for hver og en hørte dem tale på sitt eget språk.» (Apg 2,5 til 6, Bibel 2011)
Og mengden stiller spørsmålet som bærer hele scenen:
Hvordan kan da hver og en av oss høre dem tale vårt eget morsmål?
Partere og medere, folk fra Egypt og Libya, tilreisende fra Roma, kretere og arabere. Lukas lister dem opp nesten som et navneopprop, og konklusjonen deres er enkel: «vi hører dem fortelle om Guds storverk på vårt eget språk.» (Apg 2,11, Bibel 2011)
Tenk over hva Gud ikke gjorde den morgenen. Han ga ikke mengden ett felles språk for anledningen. Han ba ikke de tilreisende fra Mesopotamia og Kappadokia om å klare seg på arameisk, eller på gresk, det språket de fleste av dem sannsynligvis kunne ha fulgt.
I stedet hørte hver og en om Guds storverk på språket fra sitt eget hjem. Morens språk, barndommens bønner, markedet hjemme. Mange som har preket over Apostlenes gjerninger 2, har lest teksten sammen med Babel i 1 Mosebok 11, der språkene spredte mennesker. På pinsedagen ble ikke språkene tatt bort. De ble samlet, og hvert eneste av dem bar det samme gode budskapet.
Det synes vi er dypt rørende. Kirkens første preken ble mottatt på mange språk på en gang, og ingen av dem ble behandlet som nest best.
Mennesker som har lært et andrespråk godt, kjenner forskjellen. Du kan følge en forelesning, en nyhetssending eller et forretningsmøte på andrespråket ditt. Men når noen snakker med deg om sorg, eller kjærlighet, eller Gud, lytter noe i deg annerledes på det språket du vokste opp med.
Misjonærer og bibeloversettere har et navn på det: hjertespråket. Det er derfor så mange har gitt livet sitt for å gi Skriften til folk på de språkene de faktisk snakker hjemme. Og pinsen forteller oss at Gud tenkte på det først.
På pinsedagen ble ikke språkene tatt bort. De ble samlet.
Peter avslutter prekenen sin med et løfte som rekker langt ut over rommet: «For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg.» (Apg 2,39, Bibel 2011)
I mange av våre menigheter er de som er «langt borte», ikke langt borte i det hele tatt. De sitter i rommet. En familie som har flyttet på grunn av jobb. En student som er her i et år. En bestemor som kom for å bo hos barna sine og aldri lærte landets språk. De er velkomne, de blir hilst på ved døren, og så begynner prekenen på et språk de bare halvveis forstår.
Ingen av disse krever et budsjett, og ingen av dem er en prøve på noens menighet. De er rett og slett måter å la fortellingen i Apostlenes gjerninger 2 bli hørt i rommet på.
Les Apostlenes gjerninger 2 på flere språk. Be medlemmer som vokste opp med et annet språk, om å lese vers 1 til 11 høyt, den ene etter den andre, på sitt eget språk. La rommet høre det mengden i Jerusalem hørte.
Be på mer enn ett språk. En kort bønn på hvert av språkene som er til stede, selv bare én setning, sier mer enn noen kunngjøring om at alle er velkomne.
Vis lesningen på skjermen på et annet språk. Hvis dere vet at en gjest snakker persisk eller spansk eller ukrainsk, kan dere vise bibellesningen på deres språk også.
Spør gjesten om deres egen pinse. Mange kirker rundt om i verden feirer den med egne skikker. Spør, og lytt.
Vi lager MulingStream på grunn av dette kapitlet. Det lar en gjest følge prekenen live, på sitt eget språk, på telefonen i lommen: de skanner en kode, velger språket sitt og lytter eller leser med. Siden mars har det oversatt det predikanten mener i stedet for ord for ord, og når et bibelvers blir sitert, viser Smart Hints verset fra en bibeloversettelse på lytterens eget språk.
Vil du høre hvordan det er, er demorommet for lyttere åpent døgnet rundt. Velg et språk og lytt i noen minutter.
Men dette innlegget handler ikke om et produkt. Det handler om en morgen i Jerusalem da Gud sørget for at hver eneste person i mengden hørte Ham på sitt hjertespråk. Måtte menigheten deres få en gledesfylt pinse, og måtte alle i rommet deres høre om Guds storverk.
Fortell oss om menigheten og språkene i rommet deres. Vi svarer på hver melding selv.